Kasus
Kasus (av latin casus, som betyr: «tilfelle») er en grammatisk kategori som reflekterer den grammatiske funksjonen et substantiv, adjektiv eller pronomen har i en setning, for eksempel om de er subjekt eller direkte objekt. Alle språk markerer kasus på en eller annen måte, men det er bare vanlig å si at et språk har kasus når dette er markert i morfologien til språkets nomen, det vil si når ordene endrer form for å markere sin kasus, og ikke ellers.
I språk med få (men flere enn to) kasus subkategoriserer pre- eller postposisjonene ett bestemt kasus på nomenet de står til. Dette kalles styring. Språk med kasus har som regel en mindre fast ordstilling enn for eksempel norsk.
Kasus i dagens norsk[rediger | rediger kilde]
I moderne norsk bøyes personlige pronomen i nominativ, akkusativ og genitiv, selv om de to førstnevnte oftest kalles «subjektsform» og «objektsform». Eksempelvis heter det Jeg spør deg og Du spør meg. Imidlertid er skillet mellom noen av formene forsvinnende; det er ikke lenger en selvfølge å bruke «ham», «henne» og «dem» som akkusativsform av «han», «hun» og «de».
Enkelte dialekter praktiserer fortsatt bruk av dativ. I standard østlandsk har visse retningsbetegnende adverb og substantivet «hjem» en akkusativ og en dativ/lokativ-form i tillegg til grunnformen. Sistnevnte brukes i dativ/akkusativ betydning: «Jeg går hjem/ned/opp/inn/ut/bort» (grunnform), «Jeg går hjemom/nedenom/oppom/innom/utenom/bortom» (akkusativ) og «Jeg er hjemme/nede/oppe/inne/ute/borte» (dativ/lokativ).[trenger referanse] Ellers finnes det mange gamle kasusuttrykk som har overlevd i frosset tilstand, som preposisjonsuttrykk med «til» (genitiv) eller «av» (dativ): Til sjøs, Gå mann av huse, Tatt av dage.
Ifølge språkeksperten Per Egil Hegge finnes det også en frossen vokativform (tiltaleform) i norsk, nemlig «folkens», for eksempel «hei, folkens», altså i henvendelser eller tiltale.[1]
Kasus i andre språk[rediger | rediger kilde]
Norrønt hadde fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ. Tysk, islandsk og færøysk har de samme. Japansk bruker ikke kasus i det hele tatt, men markerer nomenenes funksjon i setningen ved hjelp av postposisjoner.
Ungarsk har 20 kasus og finsk har 15 (16 i noen østlige dialekter). Disse har, som andre språk med så mange kasus, få eller ingen pre- eller postposisjoner. Finsk har i tillegg til mange kasus også en relativt utbredt bruk av postposisjoner og preposisjoner. Latin har seks kasus (i tillegg til de fire som norrønt hadde: vokativ og ablativ). Det keltiske språket irsk har et felleskasus (nominativ/akkusativ), samt dativ, genitiv og vokativ.
Nordsamisk har seks eller sju kasus: nominativ, illativ, lokativ, komitativ, essiv og akkusativ/genitiv. (Akkusativ og genitiv har like former, men ikke lik funksjon.)
Vanlige kasus[rediger | rediger kilde]
Vanlige kasus er nominativ (for subjekt og subjektspredikativ), akkusativ (for direkte objekt), dativ (for indirekte objekt) og genitiv (for tilhørighet). Andre kasus som er brukt i andre språk er vokativ (for tiltale), lokativ (for sted) og instrumentalis (for middel eller bruk). Latinsk ablativ er slått sammen av lokativ, instrumentalis og den «opprinnelige» ablativ (fra-kasus). I ergativspråk finner man ergativ og absolutiv.
Kasus i medisin[rediger | rediger kilde]
I forbindelse med for eksempel medisinsk litteratur kan kasus også være en pasient eller dennes sykdomshistorie. Innenfor andre fag, for eksempel sosiologien, brukes nå gjerne også det engelske ordet case når man studerer et bestemt tilfelle (se tilfellestudie).
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Per Egil Hegges språkspalte i Aftenposten 01.10.2004 (lest 01.11.2015)». Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 1. november 2015.